Til minne om Sander

Home / Tine Sand / Til minne om Sander

Fredag 07.02.2014

Jeg skulle på femukerskontroll hos fastlegen min, Ivar, kl
10.00, jeg var i uke 35, fem uker igjen til termin. På 3D- ultralyden for litt
over en uke siden, hadde vi allerede sett at Sander sitt hode lå rettet
nedover, og sonografen mistenkte at denne lille gutten var så fin og klar for
denne verden, at han gjerne ville ha kunnet satt termin til i midten av
februar. Men terminen sto altså til 16. Mars.
Denne typen kontroll blir vanligvis foretatt i uke 36, men på forrige
kontroll nevnte jeg for Ivar at jeg lå i seteleie når jeg var liten, selv om
jeg kom 11 uker for tidlig og med keisersnitt. Ivar valgte da å sette meg opp
en uke tidligere enn vanlig, sånn i tilfelle, slik at vi da hadde en ekstra uke
på oss hvis Sander tilfeldigvis skulle ha lagt seg i seteleie. Men det var
aldri tegn til dette. Sparkene hadde vært målrettet opp mot mitt høyre ribbein
i flere uker allerede.
Så var dagen her 07.02.2014, jeg våknet opp kl 08.15 av Kai
som kom hjem etter å ha brøytet. Han la seg i sengen og vi kunne begge kjenne
at Sander også våknet opp, han snudde litt på seg der inne. Nå skulle dagen
begynne.
Vi spiste litt frokost sammen, nystekte rundstykker med
hvitost på, jeg skulle nå etter hvert ned til legen, så jeg bestemte meg for å
ta stallen når jeg kom hjem, hestene fikk få en time lenger inne mens jeg var
der. Kai sa jeg skulle ta bilen hans, denne var allerede varm etter han hadde
vært ute og kjørt. Jeg satte meg i bilen og kjørte ned til Slemmestad.
På vei ned slo tanken meg, hvilken vei ligger Sander i dag? Ligger han fortsatt
riktig? Det var litt vanskelig å kjenne, det hadde jo vært en langt roligere
morgen enn vi pleier, og da snakker jeg om at jeg vanligvis spretter opp og ut
i stallen, begynner å slippe ut hester, møkke og ja kjenne Sander sparke med,
mens møkkagreipet går i jevne tak. Det var jo fortsatt også tidlig på morgenen
enda.
Jeg satt på venteværelse, blodprøver var tatt og urin-prøve
levert. Plutselig streifet en liten tanke meg der inne på venteværelse, tanken
gjorde at jeg begynte kjenne litt etter på magen, «Har jeg kjent litt lite til
han i dag?»  Nei det var nok fortsatt
bare litt tidlig, han hadde jo presset stumpen sin opp for få minutter siden,
og vi hadde ikke flydd så mye rundt som vi pleier. Jeg tenkte at da er det jo
godt at vi tilfeldigvis er her nå da, og at om få minutter skal jeg inn og høre
på det lille bankende hjertet hans.
Jeg gikk inn til Ivar, praten gikk lett og lystig,
blodprøver var fine, urinprøvene bra, han målte blodtrykket…. Helt perfekt. Det
siste han sa før jeg la meg på benken, var hvor strålende dette gikk, han
klappet hendene sammen i fryd og sa «Dette bærer du godt Tine, nå er det ikke
lenge igjen»
Han skulle legge lydapparatet på magen min, jeg trakk pusten i spenning, ventet
på lyden som på hver kontroll tidligere hadde gitt et stort smil om våres munn,
Det bankende hjertet som fylte hele rommet med glede… Apparatet traff magen,
men ingen lyd fylte rommet. Jeg ble litt urolig, Ivar leita videre, overalt på
magen, nå begynte kvalmen å innhente meg.. uroligheten gikk over til frykt…
kvalmen ble bare verre… «finn lyden… finn hjerteslagene…» tenkte jeg… Ivar
traff en puls ved flere anledninger… 120 slag, men dette måtte være min tenkte
jeg. Ivar sa han var i tvil, skulle gå inn til legen ved siden av og hente et
nyere apparat… « Send meg til Bærum tenkte jeg… jeg vil vekk herfra…vær så
snill å send meg til Bærum»…
Ivar kom inn med apparatet, la dette på magen, fortsatt 120
slag, han trodde nok at dette var Sander, men han var usikker, det kunne være
min puls også som var noe stresset.
«Jeg henviser deg til Bærum for å ta en ultralyd, bare for å
være sikker, jeg tror det er Sander vi hører her, men jeg vil være på den sikre
siden. «Takk, det er godt å sjekke opp ordentlig, dette er jo min første
graviditet» klarte jeg stamme litt frem… jeg slet med å holde tårene tilbake,
men der, mens Ivar tok telefonen til Bærum, hvor jeg kunne komme rett inn, der
kjente jeg den lille stumpen presse seg ut mot magen… Det var jo LIV! Det
lettet litt på redselen.  Vi ble enige om
at vi drar inn der uansett… sånn for å være på den sikre siden.
«Lykke til da, sa Ivar og skrev opp på en lapp sitt mobilnr,
ring meg gjerne når du har vært der og fortell meg hvordan det gikk.»… Takk,
det skal jeg gjøre…
Tilbake i bilen, klarte jeg ikke holde tårene tilbake… Jeg
ringte Kai, spurte om han kunne være med meg inn til Bærum, jeg trengte han
der, i tilfelle dårlige nyheter. Kai trodde og beroliget meg med at det sikkert
er morkaken som ligger foran og kanskje gjør at det er vanskelig å høre, vi
hadde jo kjent liv, det kunne ikke være stor grunn til bekymring.
Hjemme på gården løp jeg inn og hentet litt papir for å tørke tårene… i gangen
møtte jeg Julie, hun spurte hva som var galt, «Jeg fikk stammet frem at Ivar
var usikker på om han hørte hjertet til Sander»… Julie knakk sammen… «Det går
nok bra Julie, vi må ikke ta sorgene på forskudd, vi skal inn til Bærum nå, de
kunne ta imot oss med en gang, jeg har kjent han flere ganger i dag Julie, men
det er sikkert lurt å sjekke at alt er bra… det er nok det.»
Vi kjørte raskt inn til Bærum sykehus, vi prøvde kjenne
etter spark hele veien.
Inne på Bærum måtte vi ikke vente, vi kom rett inn på et rom hvor jordmor Tone
skulle koble oss på CTG. Hun spurte om hvor jeg pleide å kjenne spark, jeg
pekte på høyre ribbein.. hun koblet på CTG nede ved venstre hofte og der kom
lyden, en velkjent lyd som lettet 110 kg av våre skuldre, en rask og
standhaftig hjerterytme fylte hele rommet og det bredte seg et smil på alles
munn. «Der er han!» sa Tone.
Jeg så bort på Kai og vi bare smilte lettet.
De ville overvåke oss en stund sa Zarko, legen som hadde
tatt imot oss sammen med Tone. Vi vil nok gjøre ultralyden, også muligens
overvåke CTG en tid etter det, for jeg ser dere er bekymret. Jeg kommer innom
om litt.
Tone forklarte oss at apparatet også måler kynnere, og vi
kunne telle verdier for å se når kynnerne var tilstede. «Der har du en» sa hun…
jeg kunne ikke merke det så godt, men det var litt stas at de også var
gjeldene.
Kai og jeg satt i rommet og bare nøt det bankende hjertet,
det var på 120 slag også her, god rytme, men det var jo litt lavt, akkurat som
om Sander sover, så Tone skulle komme tilbake med sterk saft og litt isbiter så
vi kunne se om vi fikk registret litt høyere aktivitetstopper og spark.
Tone var tilbake igjen, sjekket monitoren, alt var bra, vi
hadde både hørt det sprake i høytaleren og kjent noen spark, kynnere hadde også
vist seg fra tid til annen som normalt.
Etter en stund til med overvåkning og at jordmor Tone til stadighet hadde vært
innom, så kom hun igjen inn med lege Zarko og Lege Jenny. Det var jo aktivitet,
men slagene var fortsatt «bare» på 120 slag.
Jeg følte meg litt som en unødvendig bekymret mor, at vi hadde kommet
rett inn og at de fant hjerteslagene med en gang. Da var det nok de Ivar hadde
hørt også…. jeg kom til å tenke på Julie, jeg ba Kai sende henne en melding med
at alt var i orden.
Etter et par minutter ringer pappa, som på lik linje med
mamma ikke visste noe annet enn at jeg skulle på kontroll. Vi ville ikke
bekymre flere unødvendig, basert på den vonde reaksjonen til Julie. Pappa
skulle bare spørre Kai om noe, da Kai fortalte at vi var på sykehuset siden
Ivar hadde vært usikker på om han hørte fosterlyden, men den fant de her med en
gang, så alt er bra, men vi blir nok her noen timer til, de skal overvåke litt
til også ta ultralyden også.
«ok, det var godt å høre, men da kan vi bare ringes
etterpå».
Vi snakket litt med legene, de sjekket utskriften på
monitoren nøye, det var fortsatt kanskje ikke de største aktivitetstoppene, men
det var noen få, og ingenting så ut til at det skulle være grunn til bekymring.
«Jeg ser du fortsatt er litt bekymret, sier Zarko «Så vi går
og gjør den ultralyden nå, bli med meg».
Vi gikk ikke lenger enn inn på rommet ved siden av, jeg la
meg på benken. Zarko viste og forklarte mens alt så ut til å være i skjønneste
orden. Vi så på hjertet, etter hvert kom også lege Jenny inn i rommet og ble
med på undersøkelsen, «Går det greit for deg å ligge på ryggen?» spurte hun…
«Ja det er i grunn ikke noe ubehagelig i det hele tatt, jeg pleier å kunne bli
noe uvel av å ligge på ryggen, men ikke nå». De undersøkte litt mer, plutselig
la jeg merke til at Jenny og Zarko pratet litt mere med fagutrykk. Jeg stirret
bort på skjermen. Letende etter å skjønne hva de snakket om. Bildet var
fortsatt på hjertet, jeg så bort på Kai, som var litt spørrende i blikket…
tilbake igjen på skjermen.
Hjertet så for meg plutselig litt roligere ut, det pumpet
noe roligere, gjorde det ikke? Klaffene som hadde slått standhaftig, sto
plutselig bare å «vibrerte». Før jeg i det hele tatt rakk å spørre om den
mulige observasjonen min, jeg, som så vidt visste hva jeg så etter på skjermen,
så ble jeg avbrutt av Jenny;
«Nå kommer det til å gå en alarm, ikke bli redd, det ser ut
som om vi kanskje må hjelpe han litt, så vi kommer til å utføre et
hastekeisersnitt.»
Jeg så bort på Kai – «Keisersnitt?» Det var nesten som om vi ga hverandre et
lite smil «Skal vi få se Sander i dag?»
Alarmen ulte, i veggen, på Jenny, på Zarko, i gangen, på de
menneskene som gikk i gangen. – «Hva er det som skjer?»
Mens de geleidet meg bort på sengen som allerede plutselig
sto rett utenfor, forklarte Jenny meg at hjerterytmen har falt litt, det er
mulig vi trenger å hjelpe han litt, kom legg deg her. «Med eller uten sko
spurte jeg?»
Jeg snudde meg, så etter Kai, ble dyttet litt ned på sengen, «Bare legg
deg»…mens blikket mitt leitet etter Kai, var jeg plutselig på vei nedover
gangen i stor fart. Plutselig var det noen som tok meg i hånden, jeg husker
ikke navnet hennes, men hun var anestesilege. «Dette er jo bare sånn som skjer
på TV», tenkte jeg.
«Vi skal legge deg i narkose og foreta et hastekeisersnitt,
jeg skal passe på deg.- Hva veier du?»
-«69 eller 81,5» Jeg husket ikke. Jeg rakk begynne tenke på narkose igjen… at
jeg, med mine allergier og astma, helt sikkert ikke tåler en narkose, må man
ikke ha egne kartleggingstimer til sånt? Spurte jeg.
– «Vi rekker ikke det nå» – «Er du allergisk mot noe?»
Hun var så stresset denne damen, jeg tenkte jeg måtte ha mer
tid, jeg var inne i et stort rom, det var masse mennesker rundt meg med forkle
for munnen, jeg lå med vidåpne øyne… livredd, jeg ville ha mer tid, jeg må da
ha noe jeg skulle sagt? Jeg tenkte at her måtte jeg forholde meg rolig, snakke
sakte og kjøpe meg mer tid, kanskje bli hun roligere også hvis jeg er det.
-«Hest…..gress….høy…pollen…
Jeg ble avbrutt… -«Er du allergisk mot noen medisiner?»
– «Det vet jeg ikke…» svarte jeg… «Jeg har astma da..men….men..
Jeg blunket fortsatt ikke… her var jeg i et rom…. Uten Kai…. Uten noen som i
det hele tatt virket oppmerksom på at jeg prøver gjenopprette en viss kontroll
over min egen kropp, og hva som nå skal skje med meg.
«Det går bra, nå løfter vi deg over på en annen benk».
Plutselig var jeg på et annet underlag… jeg så i taket, i sidesynet så jeg
konturene av mange mennsker, deretter en mann med briller og munnbind, de tok
av meg genseren, «nå kommer du til å kjenne et stikk i begge armene». De spurte
om jeg måtte tisse, jeg rakk resonnere meg frem til at dette måtte bety et
slikt kateter, det skal jeg ikke ha, tenkte jeg.
– «Nei…»
– «Når tisset du sist?»
– «I dag morges…»
-« Legg kateter» Hørte jeg en stemme beordre… Kunne jeg ikke få velge dette
selv, tenkte jeg idet bukse og truse ble revet av meg… «Nei.. her har jeg
tydeligvis ingenting jeg skulle sagt» og fra det øyeblikket var det som om jeg
overlot kroppen min til villt fremmede mennesker… Så var det denne narkosen som
jeg sikkert ikke tåler… «Jaja… nå er det 50-50… enten så våkner jeg, eller så
gjør jeg det ikke.» Jeg fikk på en oksygenmaske… ventet på å bli borte, men
igjen dukket spørsmålet opp om jeg var allergisk mot noen medisiner?
– «jeg vet ikke.. hva skjer nå? Spurte jeg… «Nå sovner du, og når du våkner opp
så er du mamma.» sa anestesilegen.
Jeg tenkte… lurte på hvor Kai var, vi hadde jo ikke sykehusbagen vår, vi skal
få møte Sander i dag.. vi har jo ikke bilstolen engang… narkosen ja… kommer jeg
til å våkne igjen… uansett så har Kai i hvert fall Sander da… Han blir en god
far…
Så husker jeg ikke mere…..
Jeg våkner, trøtt, ser klokka tåkete på veggen… jeg prøver
febrilsk å klarne blikket.. kl er 14.05. Da slår det meg at Kai sikkert har
fått bot, for nå har parkeringsbilletten gått ut… parkeringen på sykehuset ja…
keisersnittet…. Det gikk opp for meg.. ordene: «Når du våkner så er du mamma!»
Jeg har våknet… jeg begynner lete litt med blikket, Hvor er Kai og Sander?  Det er ingen her, hvor er Kai?
Jeg snur meg til venstre og ser Jenny sitte på sengekanten ved siden av meg…
Jeg ser spørrende på henne.
«Hei Tine.. du har gjennomgått et hastekeisersnitt, og det har gått bra med
deg.»
– «Gått bra med meg?, hva med babyen da?»
– «Det gikk ikke så bra med han…»
– «Gikk ikke så bra?, hva mener du? Er han død?» sa jeg allerde kvalt av gråt.
– «Ja dessverre….»
Jeg kjente en helt ubeskrivelig følelse bre seg i kroppen og
fylle meg med en slags angst… jeg fikk ikke puste… jeg ville vekk.. jeg hulket
fram et spørrende –«Kai?» – «Kan du hente faren». Spurte Jenny til en
sykepleier i rommet.
Jeg ønsket meg et sort hull, kunne de ikke ta meg vekk
igjen, gjøre det hele på nytt, vekke meg opp til en annen beskjed… det kunne
ikke skje… det kunne bare ikke skje… ikke lille Sander min… jeg er knust… dette
kan bare ikke skje. Jeg prøvde finne et svar, jeg spurte Jenny om det kunne
være at på grunn av forkjølelsen min, hadde jeg tatt en liten sprut nesespray
noen dager tidligere i det ene neseboret for å få sove… «Nei det har ikke noe
med dette å gjøre».
– «Jeg har astma, jeg har hatt et anfall hvor jeg måtte ta astmamedisinen…?»
– «Nei Tine, det har ikke noe å si.»
– « Jeg fikk også forskrevet nye allergimedisiner for gravide, og tok disse
litt i begynnelsen av svangerskapet…» hun avbrøt meg…ristet forsiktig på hodet..
– «Nei Tine, det er ingenting du har gjort som har noe med dette å gjøre.»
Jeg gråter enda mer, panikken, angsten blir større… ikke
Sander… jeg tenker på Kai, på Julie på mamma, og pappa… de som fikk beskjed om
at alt var i orden… hvordan skal dette gå? Kvalmen er helt overvelmende… jeg
vil vekk, kan det ikke åpne seg et sort hull under meg… ta meg med vekk… Gjør
det om… Vi kan ikke ha mistet lille Sander vår…
Jenny snur seg, og inn kommer Kai, mamma og Sander som blir
trillet av en jordmor i sykehus-sengen sin. Kai kaster seg rundt halsen min…
knust… jeg har aldri sett Kai gråte… han gråter nå… «Unnskyld, Kai…
Unnskyld!!!» – «Det er ikke din feil!»
Jordmoren legger Sander i fanget mitt imellom oss , jeg ser ned på en helt
utrolig nydelig liten gutt… «Er det sånn du ser ut? Tenker jeg. «Så fin… så fin
han er, Kai, helt perfekt» Der er han, fredfull, med lukkede øyne, nesten som
om han har et lite smil om sin munn, en ro over seg… der med sine 3200 gram og
48 cm, ligger vår sønn. Fredag 07.02.14 kl 13.25 er vi blitt mamma og pappa,
mamma og pappa til en liten engel ved navn Sander.
«An Angel in the book of life wrote down
my baby’s birth,
Then whispered as she closed the book,
Too beautiful for earth»
Den tiden det tok fra alarmen gikk inne på ultralyd-rommet
til Sander var ute… gikk det kun 2,5 minutt… Legene har prosedyre på å få i
gang hjertet på 20 min. Sander sitt hjerte fikk de i gang etter 19 minutter,
deretter var det ingen respirasjon/pust og heller ingen livstegn, ambulansen
sto klar, og det var også barnelege som hjalp til den dagen, som tilfeldigvis
var på Bærum denne morgenen grunnet øvelse. Sander har nok sovnet stille inn,
inne i min mage på vei til operasjonssalen, uten å noen gang ha opplevd noe
vondt.
Vi setter utrolig stor pris på de få dagene vi fikk med deg lille venn,
vi fikk være med deg, du fikk være med oss, og du fikk være med familien din.
Du fikk møte alle som hadde gledet seg til din ankomst.
Du er helt perfekt, for perfekt for denne verdenen……
En dag så møtes vi igjen. Jeg gleder meg til denne dagen, hvor jeg får holde deg igjen,
da skal jeg aldri gi slipp.
Du er for alltid høyt elsket og
du lever i våre hjerter <3 Mamma og pappa’s lille skatt.